Friday, May 18, 2018

Overraskende liten sammenheng mellom siteringer og forskernes egen kvalitetsvurdering

I Google Scholar og det fleste fagdatabaser så vektes gjerne siteringer veldig høyt i relevans-algoritmene, og man kan sortere på antall siteringer også. Man skulle tro at en høyt sitert artikkel også var en artikkel mange forskere mener er viktig, men det er en overraskende liten korrelasjon mellom artikler med høyt antall siteringer og hva forskerne selv mener er gode artikler, når man sjekker hva forskerne faktisk gjør i praksis. Det er nok mange årsaker til denne lave korrelasjonen, men det er interessant i seg selv at korrelasjonen er såpass liten.

Rachel Borchardt og Matthew R. Hartings har gjennomført en ganske stor undersøkelse med 350 respondenter, der de har bedt om at forskerne velger ut tre av 63 artikler i et kjemitidsskrift, og omtalt resultatene på bloggen Impact of Social science på London School of Economics.

"The academic papers researchers regard as significant are not those that are highly cited" hevder Rachel Borchardt and Matthew R. Hartings. Bloggposten er basert på artikkelen av samme forfattere:

 “Perception of the importance of chemistry research papers and comparison to citation rates”, published in PLoS ONE (DOI: 10.1371/journal.pone.0194903)


Thursday, May 10, 2018

Forlag lever av siteringer

Når nå stadig flere skjønner at de kan kutte ut såkalte big deals så taper tidsskriftforlagene veldig mange siteringskilder desto større de big deals er. Så det som var en smart forretningsmodell kan nå bli en felle for forlagene. Derfor så fortsetter forlagene å gi gratis tilgang så lenge de kan. Her fra twitter:
“I doubt publishers will ever cut us off; they badly need citations, and you cite more what you can easily access.”
Jon Tennant
@Protohedgehog
French and German research institutes are saving millions by saying NO to SpringerNature and Elsevier, with absolutely zero negative impact. Ripples are turning into a wave. timeshighereducation.com/news/french-sa…

Fem spørsmål om åpen vitenskap besvart

Denne artikkelen av Elizabeth Gilbert and Katie Corker fra The Conversation er herlig klar og lettfattelig. https://theconversation.com/research-transparency-5-questions-about-open-science-answered-76851

Two major forces work against adoption of open science practices: habits and reward structures. First, most established researchers have been practicing closed science for years, even decades, and changing these old habits requires some upfront time and effort. Technology is helping speed this process of adopting open habits, but behavioral change is hard.
Second, scientists, like other humans, tend to repeat behaviors that are rewarded and avoid those that are punished. 
Det er ikke det at åpen vitenskap er så vanskelig, men derimot å avlære det man trodde var den beste måten å gjøre tingene på som er problemet. Hvem vil egentlig sette seg selv tilbake på skolebenken. Hestedrosjeeierne i Storbritannia fikk gjennom en lov om at alle biler måtte ha en mann til å  gå med rødt flagg foran bilene. Denne gangen kan endringsuvillige forskere bare la være å praktisere åpen vitenskap for å stoppe utviklingen. Inntil de eventuelt mister forskningsmidler fra forskningsfinansiørene. Og dersom man begynner å måle hvem som faktisk løser store samfunnsoppgaver. Her kan kanskje foretaksmodellen skrus sammen slik at man kan påvirke til en god utvikling.

Friday, May 4, 2018

Dag Olav Hessen og Øyvind Østerud om foretaksmodellen

En litt kjapp kommentar til debatten om foretaksmodellen som såvidt har kommet igang:

Dag Olav Hessen hadde en artikkel i Morgenbladet i dag 4. mai med tittelen "Mammons eller akademias tjener?" der han er bekymret for at markedets logikk skal styre akademia. Jeg synes det er rart at han ikke nevner det som veldig mange i den internasjonale debatten om åpen vitenskap framhever som det største problemet, som er at private forlag forvalter akademisk prestisje, med profitt som førsteprioritet, og med den virkelig ødeleggende virkningen, at forlagenes profittmotiv er grunnleggende uforenelig med vitenskapelig kvalitet og relevans. Årsaken er enkel: For å løse komplekse problemer så må man jobbe tverrfaglig, og konkurransesystemet som tidsskriftsystemet forvalter, historisk dokumentert her, oppmuntrer til isolerte øyer av kunnskap med store hav av virkelige problemer som ikke blir tatt tak i. Tverrfaglige tidsskrifter som Science og Nature hjelper ikke mot dette. Donald T. Campbell viste dette allerede i 1969 i artikkelen "Ethnocentrism of Disciplines and theFish-Scale Model of Omniscience1" se de genialt enkle figurene om fiskeskjell. Dette er det egentlige kommersialiseringsproblemet, fordi prestisjesystemet hindrer tverrfaglighet ved å ikke frigjøre hurtige, mangfoldige, interaktive, mange nok, meninger (Se den geniale figuren på s. 160 her, med forklaring på s.159) fordi tidsskriftene _må_ ekskludere for å selge en vare, og denne enkle markedslogikken skaper problemer med insentiver på alle nivåer i den vitenskapelige prosessen, og denne "shifting baseline" har akademia allerede internalisert og lat seg koke av som en frosk i gryta. Når frosken allerede er kokt, så greier den ikke å hoppe ut uansett. Åpenhet er så sentralt for å skape viten, "Wissenschafft", "viten-skap", at kan egentlig si at åpenhet kanskje er den mest sentrale ingrediensen i vitenskap overhodet. Tett forbundet med ideen om framskritt, som ikke eksisterte i skolastikkens tidsalder, det var ingen behov for åpenhet når man ikke skulle skape viten, så man skrev av tidligere vise menns tanker fra generasjon til generasjon. Denne sosiale praksisen er jo naturlig, men vitenskap drives ikke av "boys club" mekanismer først og fremst, men av åpenhet. Se https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0740818816301773 og https://dl.acm.org/citation.cfm?id=94081 for en presis beskrivelse.

Øyvind Østerud skrev artikkelen "Mot en ny universitetsmodell?" i Morgenbladet 27. april 2018, der han advarer mot Triple Helix tenkningen. Slik jeg har forstått det, så synes jeg Østerud glemmer at  at Triple Helix tenkningen egentlig er slags kommersiell versjon av ekte åpen vitenskapelig tenkning som jeg tror Responsible Research and Innovation (RSS) står for. EU er superstolte av å ha tatt i bruk nyklassisk økonomi mer kritikkløst enn nyklassiske økonomer selv, fordi denne tenkningen har gitt dem et splitt og hersk verktøy som ingen statsvitenskapelig teori kan stille opp med, med unntak av Machiavelli kanskje. Derfor så driver EU å forskrever seg mellom et erkjent behov for åpen vitenskap, og å lage et nytt kommersielt system med forfatterbetaling, med dagens store kommersielle forlag som utgangspunkt. Ideen er enkel: Forlagene slutter å ekskludere lesing, men isteden ekskluderer publisering i deres kanaler, og forlagene sitter på dataene og kontrollen av hvilke kanaler som leses, og kan derfor stille krav om betaling fra forfatterne. Da blir for eksempel 10 000 pund bare lommerusk for en forsker for å få publisert, fordi artikkelen inn i tidsskriftets kanal betyr en fast jobb på universitetet. Som jeg skrev om i går, så er denne prisspiralen allerede godt i gang. Men åpen vitenskap kan ikke nå sine mål med markedsmekanismer i produksjonsleddet, og fri tilgang i distribusjon. Det går overhodet ikke. Men de som er Triple Helix entusiaster har i mange år drømt om at "intellektuell eiendomsrett" er forenelig med vitenskap. De er fotsoldater for EU sin ekstreme nyklassiske markedsideologi, og EU har sine støttestrukturer i de elitene som de har gjordt til vinnere, og de kommer aldri til å svikte disse for å skape et effektivt vitenskapelig system. Det tør de ikke rett og slett, da kan EU rase sammen. Så de prøver så godt de kan med Triple Helix og en fortsatt kommersialisering av forskning. Men uansett hvor mye man prøver å riste sammen olje(markedsekskluderingsmekanismen) og vann (vitenskapens grunnleggende avhengighet av åpenhet), så skiller de seg med en gang man stopper å riste. 

Så både Hessen og Østerud henger seg opp i symptomer, men ser ikke dette grunnleggende dillemmaet som ikke kan løses med en delt førsteplass for marked og vitenskap. Enten må markedet stå først på pallen, _eller_ så kan vitenskapen stå der. Og å sette vitenskapen på 2. plass er en særdeles dårlig ide fordi mikroorganismene, samfunnsproblemene, og klimautfordringer kommer da ikke til å få bidrag fra vitenskapen i tide til at vi får løst de problemene de skaper. På den andre siden, så vil en radikal utskiftning av eliten som følge av virkningene av åpen vitenskap, (Peter Turchin vet mye om dette), være så ødeleggende at vi ikke har noe universitet i det hele tatt. 

Thursday, May 3, 2018

Big Deals og flipping på vei ut av kontroll?

En kjapp oppsummering av big deals som pågår og hvordan prosessen er på vei til å bli et nytt kjempestort hinder for vitenskap:

Forfatterbetaling viser nå tendenser til at vi får etablert et ny oligopolsituasjon som denne forskningsartikkelen fra Liam Earney fra UKSG Insight viser:

  • "the average APC increased in cost by 16% between 2013 and 2016the average cost of an APC is over 25% higher in hybrid OA journals than pure gold OA journalsthe gap between the cost of hybrid APCs and pure gold APCs is shrinking as pure gold APCs are increasing in price at a faster rateexpenditure on APCs has at least quadrupled between 2013 and 2016at the same time expenditure on subscriptions has continued to grow, though at a much slower pace.910"

Richard Poynder har laget et utrolig godt intervju med Mahmoud Khalifa fra Egypt

"North, South, and Open Access: Mahmoud Khalifa responds from Egypt" som etter mitt syn forklarer hva som egentlig skjer.

Bakgrunnen er at EU har klart det utrolige med å få samordnet europeiske land hovedsakelig ved hjelp av nyklassisk markedsøkonomisk tenkning. De er livredde for å slippe denne hovedlinjen i EU, og EU er som en garvet EU politiker sa en gang mer nyklassike økonomer enn Samuelson. De elitene som har kommet seg opp med impactfactor og tidsskriftsystemet er nå EU sine støttespillere, så det er ikke så rart at EU er redde for store endringer i disse strukturene ;-) Derfor så søker EU å få til en markedsøkonomisk løsning på open science via flipping-modellen og Big Deals. Man vil ha evolusjon, ikke revolusjon sier man i EU.  Problemet er at det trengs mye større endringer enn Big Deals, selv om artikkelen som format er en praktisk måte å kommunisere vitenskap på i papirform, så er den ikke brukbar for effektiv forskningskommunikasjo i digital infrastruktur. Så big deals som nå foregår i store deler av Europa kommer ikke til å løse problemene, og istedenfor å bli en brekkstang kan vise seg å bli et stort hinder for åpen vitenskap. Bjørn Brembs er en av de beste tenkerne, og han får mange med seg, som Ben Goldacre sier her:



Björn Brembs Retweeted
ben goldacre
ben goldacre
@bengoldacre
I'm confident that nobody can have a passing idea about improving journal publication without finding that Bjorn has already written a long blog on the topic. So many open goals in academic publishing. If anyone unwisely made me an editor I'd rip it up and focus on the customers.
Björn Brembs
@brembs
Replying to @bengoldacre
Spot on! Pretty much how I would  like things to happen: (link: http://bjoern.brembs.net/2015/04/what-should-a-modern-scientific-infrastructure-look-like/) bjoern.brembs.net/2015/04/what-s…

Flere av tenkerne i åpen vitenskap diskuterer dette https://mobile.twitter.com/Villavelius/status/986506290116644864 

Monday, March 26, 2018

Vesten har _kanskje_ _ett_ kort igjen, og det er åpen vitenskap i åpne samfunn.

Center for Open Science har laget en fin liste av tips for å fremme åpen vitenskap "Open Science at Universities", som etter min oppfatning ikke er noe å lure på engang, og for dem som lurer så serverer COS en ferdig ordnet tematisk litteraturoversikt som bakgrunnsmateriale som ligger bak, og til og med et ferdig Zotero-bibliotek som man kan synkronisere seg med. Lista er veldig kort og jeg har kommentert i paranteser:

Policies
  • Become a signatory of DORA or TOP. (ukontroversielt, her er det ikke noen åpen motstand)
  • Include Open Science research indicators and metrics during the evaluation and assessment of researchers
  • Ensure every researcher’s ability to deposit, access, and analyze scientific data across disciplines and borders
  • Adhere to the FAIR data principles of being findable, accessible, interoperable, reusable
  • Train researchers in Open Science and data skills
  • Develop common good practice standards

Altså, alle disse berører ikke noe åpne kontroversielle spørsmål, til og med tidsskriftforlagene er enige i dette. Men, det er typisk EU å høste de lavthengende fruktene, for så deretter å overlate de viktige kontroversielle detaljene om _hvordan_ og _hvem_ til hemmelige samtaler, der mektige allianser mellom næringslivet og teknokrater slipper det plagsomme demokratiet. For eksempel å etterleve "Freedom of information" act, som høres fint ut i festtalene, er noe som må hales og dras ut av EU-byråkratiet. Og ScienceEurope, som er en organisasjon for forskningsfinansiører i EU kjører samme linje med å lage brev og lister over alt som er ukontroversielt men som skygger banen med en gang konfliktlinjen mellom næringsliv og resten av samfunnet ikke passer sammen, noe som Peter Suber bemerket på Twitter:
Peter Suber ‏   @petersuber  24. mar. Mer Unfortunately nothing in this @ScienceEurope open letter on research infrastructure calls for *open* infrastructure, that is, #opensource and #nonprofit infrastructure. Without that, open research is at risk of corporate capture (like @ssrn & @bepress). http://www.scienceeurope.org/wp-content/uploads/2018/03/SE_Open_Letter_RIs.pdf …
Horizon Magazine prøver å ta gjøre noe med det store gapet mellom teori og praksis:
'So the recommendations that I will present in autumn will not just focus on open access to scientific publications, but will touch upon the  ecosystem around it that needs to change because else we will not reach the 2020 target.' 
Og dette er "konferansemat"  der bibliotekene har gode intensjoner men sjelden klarer å bidra, som IATUL 2018 som etter programmet å dømme etter min forventning ender opp som en uke med biblioteksfolk fra hele verden som kommer sammen for resultatløs prating. Her er det bibliotekarer som presenterer Elsevier sin open science politikk som en del av løsningen, og mange andre bibliotekarer som bidrar til å "snakke om noe annet" enn det konferansen egentlig skulle dreie seg om. Etter min mening et godt eksempel på det Robert-Jan Smits uttaler om bibliotekene til Horizon Magazine:
"The libraries are also an interesting stakeholder. They want to preserve the money and power they have to finance the subscriptions to the prestigious journals. They fear that if they don’t have this money anymore, their role will be less important."
Et annet eksempel på en konferanse som prøver å bygge bro mellom teori og praksis er: OPERAS Conference: “Open Scholarly Communication in Europe. Addressing the Coordination Challenge”

Det planlegges til og med å lage indikatorer som konservative universiteter får noen tall og beslutningsgrunnlag for å gå over til åpen vitenskap, men disse kravene om mer evidens er omtrent som klimaskeptikere som alltid ber om mer evidens, de er umettelige og bruker det mer for å hale ut enn å sette seg inn i bevisene. En Gates-konferanse fra 2017 kom likevel fram til at man skal prøve å framskaffe mer beslutningsgrunnlag:

“Theory, anecdote and early data predict that OS will accelerate discovery and innovation, maximize the value of scientific investment and bring expanding social and economic benefits. Indeed, OS has already gained significant momentum through the support of some governments, politicians and philanthropies. Yet these early supporters are working against the status quo, including entrenched business models, research culture and academic research incentives. Optimizing the outcomes of OS crucially depends on broad community adoption, which in turn depends on policy that supports and provides incentives for open practice. While some policy-makers are actively engaged in actualizing OS, the majority hesitate to enact the needed fundamental structural and cultural change in the absence of evidence. To address this legitimate concern, we are developing a toolkit upon which to build an evidence base of the benefits (and the costs) of OS, so that decision-makers in the public, private and social sectors can systematically create the conditions for success, maximize social value and spur a global transformation in how public and private partners conduct science and innovation.” 
Robert-Jan Smits og EU-kommisjonen begynner vel å ta innover seg at den eneste konkurransefordelen Europa har mot Kina i det lange løp er åpne demokratiske samfunn som har et åpent forsknings- og utdanningssystem, en uslåelig kombinasjon fordi det utvikler kollektiv intelligens og kan ta ut gevinsten med kunstig intelligens bedre enn noe annet, mener jeg.  Det er det eneste Kina ikke greier å kopiere fra Vesten, fabrikkene, utviklingsavdelingene, lederne, talentene og kapitalen bygger seg raskt opp i Kina, og landet har allerede passert USA i forskningspublikasjoner og EU i forskningsinvesteringer:
'Our continent, with 7 % of the world population, still produces one third of the world's knowledge. I find this really amazing. But if you look at what's going on in the Far East, we cannot afford being complacent. During the last decade, China has increased its spending on research by 22% per year, and last year China even surpassed Europe in terms of investment in science and innovation. 'It shows that China knows what they want to be – no longer the producers of cheap material and toys.
 Det å kaste bort mer tid på utdaterte innovasjonssystemer basert på "University in Chains: Confronting the Military-Industrial-Academic Complex"-modeller som Henry A. Giroux har identifisert det som er helt håpløst. EU-kommisjonen som er mer religiøst nyklassiske økonomer enn Paul Samuelson, har stivnet i utdatert økonomisk logikk, oppfører seg som en forvirret høne i møte med problematiske sider ved arbeidsinnvandring (vi har bare sett en bølgeskvulp av det som kommer) og nye stormakter som Kina som vokser nærmest eksplosivt. Som Jan Petter Myklebust og jeg siterte Jon Tennant på i University World News, så er det et besnærende spørsmål om EU-kommisjonen lar forlagene få diktere forskningsinfrastrukturen omtrent som å la oljeselskapene diktere klimapolitikken. Det gamle Vesten har _ett_ godt kort igjen på hånda, og det er kombinasjonen åpen vitenskap i åpne demokratiske samfunn. Jeg begynner å lure på om det er for sent. Vesten kan gå over til åpen vitenskap i løpet av et par dager ved å kreve det unisont for alle som forsker, og fristen 2020 burde bli framskrevet til første halvår 2018, for når Kina får det økonomiske og ressursmessige overtaket så er det de som bestemmer reglene. De kjøper ikke bare Volvo lenger, de kjøper alt de trenger, inkludert naturressurser og hjernekraften, og de har store fordeler med å slippe å forholde seg til demokratiske prosesser. Og med mål om å bli den enerådende supermakten. One Belt One Road inkluderer forskning og utdanning: 

“In infrastructure [China] is leading the world, in higher education it surely has that capacity as well,” William Kirby, professor of China studies at Harvard University, told the international seminar on OBOR and higher education at Utrecht University in the Netherlands on 19 March. 
“From the beginning the research and innovation dimension of the Belt and Road initiative has been built into this process, in particular through a plan for international technology.”

Oppdatering om at Kina satser på åpen vitenskap: http://www.sciencemag.org/news/2018/04/china-asserts-firm-grip-research-data

Kenneth Rogoff skriver i Dagens Næringsliv 9. april 2018 at Kina sitt store konkurransefortrinn i mennesker ikke nødvendigvis blir en fordel for landet dersom roboter og kunstig intelligens overtar de fleste jobber. https://www.dn.no/avisen/DN%202018-04-09/3

"Meninger Gjest på mandag Ny æra, nye fortrinn Kan Kina overta som verdens største økonomi hvis roboter overtar jobbene? Kenneth Rogoff, tidligere sjeføkonom i IMF, er professor i økonomi og offentlig politikk ved Harvard University. Copyright: Project Syndicate, 2018."




Wednesday, March 21, 2018

Empati forutsetning for smarthet, eller smarthet forutsetning for empati?

I forbindelse med en twitter-melding fra Amy Cuddy så har det dukket opp mange interessante synspunkter på kritikk av forskning. Ole Røgeberg twitret:
A professor once told me to stop publishing criticism (that he agreed with) of others’ research as that was “too easy” and “immature.” Such attitudes must be challenged - reducing selection pressure on research findings weakens quality of evidence base.
Twittertråden til Amy Cuddy begynte med at hun siterte Brene Brown:

"At the end of every day, and at the end of every week, and at the end of my life, I want to be able to say I contributed more than I criticized." --@BreneBrown
Og fortsatte med en rekke kommentarer som disse:

"If we have seen farther than others, it's because we got the giants to move out of the way and stop blocking everyone's line-of-sight."
Unless you’re a scientist, and criticism *is* contribution. 
At the end of every day, and at the end of every week, and at the end of my life, I want to be able to say I‘ve been a good data parasite and a lovely method terrorist. 
 Amy Cuddy har twitret at snillhet er en forutsetning for å være klok, og det har hun jo rett i:
It’s hard to be truly smart without being kind. Without kindness, you miss a lot — in input, process, and output.
Men å anklage Andrew Gelman og James for å være mobbere og metodologiske terrorister blir for drøyt, for som Heathers skriver, så handler ikke alt om "deg", og da er Cuddy kanskje ikke så empatisk når det kommer til stykket likevel:
I’m thinking of everyone who started off curious and intelligent, and ended up mired in an unsustainable system where they couldn’t pursue good ideas because they heard ‘we don’t have the money’ everywhere they turned.
Og jeg ser ærlig talt ikke for meg at James Heathers er så slem som han høres ut som når han skriver dette i bloggposten "Why I love preprints":
Another word I despise. Networking is dreadful, and people who are good at it flag themselves as someone you probably need to hide your wallet around. Personally, I’m happiest when someone fronts me as awkwardly as humanly possible, stumbling and uncertain. You, you shambling modesty made flesh — we can absolutely be friends.

Og er det egentlig snillt å ta imot gaver fra folk som gir gaver til kreftsaken i begravelser for å berike seg selv slik Sarewitz skriver om i artikkelen "Saving Science" om lemen-effekten:
It seemed to her that creativity was being stifled as researchers displayed “a lemming effect,” chasing abundant research dollars as they rushed from one hot but ultimately fruitless topic to another. “We got tired of seeing so many people build their careers around one gene or one protein,” she says.
For som Heathers skriver i "Some People Hate Open Science. This Is What They Think." så er Old Boys nettverket noe som hindrer kritikk og dermed selvkorrigerende vitenskap, og er det egentlig snillt?

I’ve referred to this attitude before as a kind of Academic Prisoner’s Dilemma — imagine Researcher A and Researcher B write a lot of papers in the same area. People within their personal networks review each others papers, review each others grants, and have a mutual interdependence. If they are both silent with regards to strong criticism of each others errors, they both have the freedom to publish what they want. Direct criticism would quickly devolve into a mutual loss of trust, interfering with the ability to publish papers or receive grant money.
Note the papers may disagree in their conclusions, sometimes violently, but this is good for business. Sets of dueling ideas, established creatively, can carry on for decades. A lot of senior scientists have, like Oscar Wilde, a series of close personal enemies. But direct criticism, even of work which is egregiously bad, is destructive to our ability to build empires. Disagreement is good for business, but criticism is not. 
 Jeg tror Amy Cuddy forstår snillhet som en forutsetning for å være smart, men ikke så mye at smarthet forutsetter ekte empati. Hun måler snillhet som en gradestokk på følelsene inni mennesker, og ikke så mye målt som "kald omsorg" for andre. Men hva hjelper det om at de som fant på ideen om å bruke Zyklon B til masseutryddelse kanskje hadde svært varme følelser dersom de ikke hadde evnen til å forstå konsekvensene av det intellektuelt? Edda Göring forteller på YouTube om sin far Herman som en person med et stort hjerte for familie og "folk".

Men, alle er jo bare mennesker, som er dumme og slemme innimellom, og dersom man ikke er villig til å dumme seg ut, så lærer man jo heller ingenting. Men det blir uansett feil å framstille det slik Pardis Sabeti gjør ved å mene at replikasjonsbevegelsen hindrer dette fordi det er ikke noe i veien for å publisere eksplorativ vitenskap på en blogg eller som et upublisert manuskript. Problemet er at da får man ikke "poeng" for det, og derfor så prøver de fleste å framstille det som en hypotetisk deduktiv undersøkelse med hypoteser som ble bekreftet. De fleste i replikasjonsbevegelsen har absolutt ingenting imot teoretiske og eksperimentelle manuskripter, de ønsker bare ikke at det skal framstilles som deduktivt dersom det ikke er det, og de mener også så langt jeg har forstått det at slik forskning kan være like verdifull som deduktiv forskning. Dagens rotterace-forskning er ekstremt positivistisk, men da får man ta tak i den positivistiske og stivbeinte publiseringssystem, og ikke framstille folk som følger vitenskapelige metoder som "metodologiske terrorister" og slemme, de gjør  for det meste bare det de skal ved å opprettholde siste rest av selvkorrigerende mekanismer. Noen "serial harasssers" vil det alltid være der ute, men det kan ikke bli slik som Røgeberg forteller om at all direkte kritikk er umodent, og et tegn på at man ikke bør bli med i det Heathers kaller for old boys network. Dagens publiseringssystem fremmer ikke hverken snillhet eller smarthet.