Jeg leste for andre gang en kritikk av impact factoren i dag og la merke til noen interessant poeng: Det første er: Selv om man det er en svært liten korrelasjon mellom viktige artikler og de beste tidsskriftene, så er det en minst like stor korreleasjon mellom "jukseartikler" og de beste tidsskriftene slik at det veies opp ved at det er like stor sjanse for at man blir misledet som at man blir veiledet ifølge forfatterne.
Det andre poenget jeg fant var at hverken overgang fra gjennomsnitt til median, eller bruk av eigenfactor/article influence vil bøte på problemene. Problemene kommer av det silo-ifiserte tidsskriftmarkedet ikke har sjanse til å lage gode algoritmer siden de ikke er åpne. Søker man for eksempel siteringsdata så vil man få helt ulike svar i ulike databaser, så vel som Google Scholar.
Det tredje poenget er sirkelargumentasjonen som Impact factor egentlig er. Det er empirisk bevist at når stjerneforskere dør så skifter forskningen retning ganske momentant, og det skulle den jo egentlig ikke ha gjordt bare fordi et menneske dør, vitenskapelig sett. Viktigheten av en oppdagelse et forsker gjør bør jo være uavhengig om personen lever eller ikke, men slik fungerer forskning, og impact factor speiler denne skjevheten mer enn som mål på kvalitet. Hvor viktig er impact factoren som kilde til skjevhet sammenlignet med trynefaktoren, sosioøkonomisk status, kognitive vindskjevhet og andre faktorer er jo interessant, men Impact factoren burde det være lett å gjøre noe med.
Front. Hum. Neurosci., 24 June 2013 | http://dx.doi.org/10.3389/fnhum.2013.00291
No comments:
Post a Comment