Friday, August 11, 2017

Se selv! Om deling av kvalitative data innen samfunnsvitenskapene

Colin Elman and Diana Kapiszewski  har skrevet en fin artikkel om fordelene og utfordringene med å dele kvalitative data innen samfunnsvitenskapene i Inside Higher Education med tittelen: "Benefits and Challenges of Making Qualitative Research More TransparentIn the quest to make research more open, sharing qualitative data presents challenges and opportunities."


Elman og Kapiszewski bruker et tenkt eksempel på at en forsker interjvuer en gruppe soldater som deltar i en borgerkrig om sensitive spørsmål som har med hva slags personlige erfaringer de hadde gjordt seg for at de valgte å delta i borgerkrigen. Forskeren kan velge å transkribere intervjuene og lage lenker inn i artiklene eller bøkene han eller hun skriver slik at leseren kan se hvordan forskeren tolket informasjonen. Gjerne med informasjon som er relevant for tolkningen, men med tilstrekkelig de-identifisering slik at andre ikke skal kunne identifisere hvem som ble interjuet.


Jeg synes dette eksempelet fra Elman og Kapiszewski ligner på det den norske regissøren Deeyah Khan gjorde da hun intervjuet jihadister for å finne ut hvorfor de valgte som de gjorde. Hadde allmennheten hatt tilgang til de kvalitative dataene så kunne hvem som helst fått mulighet til å vurdere hvor viktig søking etter mannsrollen var sammenlignet med religiøs påvirkning. Andre øyne kunne lagt merke til andre mønstre ved intervjumateriale enn det Deeyah Khan gjorde og kanskje kommet med alternative tolkninger. Kan hende så ville Khan sine tolkninger fått mye mer gjennomslag i integreringspolitikken dersom de kvalitative dataene var de-identifisert og lagt gjordt tilgjengelig. "Se selv!" er ofte det som må til i mange situasjoner.


Det er åpenbart at deling av data kan være helt avgjørende for gjennomslag for forskning, både vitenskapelig og for forskningens anvendelse på samfunnet. Elman og Kapiszewski nevner mange fordeler for utfordringer, blant annet at når infrastrukturen og praksisen for deling blir innarbeidet så kan det åpne opp for mer samarbeid i framtiden.



Thursday, August 10, 2017

Den trykte boka står fjellstøtt innen humaniora og samfunnsvitenskap, men åpne e-bøker vokser raskt

Knowledge Unlatched som er et prosjekt der biblioteker går sammen for å frikjøpe bøker for åpen tilgang har allerede utgitt fem hundre bøker, og 450 bøker skal komme snart. Forlagsfolk rapporterer om at monografer står sterkt som format, og at det er sterk økning i etterspørselen om å få publisere åpent. Rebecca Pool rapporterer dette i Research Information.



"Perhaps not surprisingly, the researchers discovered that many welcome open access, but confusion exists around its benefits for books, with few ready to move to Gold open access anytime soon.
But anxieties aside, research also indicated that the academic monograph is still highly valued in scholarly circles and can look forward to a bright future in a mixed print-electronic, network-enhanced format. Talk to some of the key HSS publishers of today, and these positive findings are supported."

Kampen om dataene om dataene hardner til

Google skjønte tidlig at dataene om dataene er det som teller, og ved hjelp av denne kunnskapen så har de vokst fra null til 650 milliarder USD i markedsverdi siden 1998. Nå leder Elsevier i kampen om dataene om dataene blant de kommersielle forlagene, med Open Science Foundation som den ledende utfordreren fra åpen vitenskap ifølge Paul Basken i Chronicle of Higher Education i artikkelen "Elsevier Is Becoming a Data Company. Should Universities Be Wary?" Selv om åpen vitenskap har lyktes i å presse fram en delvis åpning av forlagene og institusjonelle arkiver slik at 47 prosent av artiklene som søkes etter er å finne lovlig og gratis tilgjengelig, og med SciHub så har man tilgang til det meste, så er det likevel dataene om dataene som betyr noe for å øke kvaliteten på forskningen. Dataene om dataene gir kontroll over rammeverket for forskningen og vil med høy sansynlighet gjøre universitetene like avhengige av Elsevier som reklamebransjen er til Google.


Det foregår nå en diskusjon om åpen vitenskapsbevegelsen er en "bevegelse", et "community" etter stilen fri programvare, eller en klubb. Det er viktig å ikke bli fanatisk og monoman, og når noen melder fra om at det er sekteriske tendenser så er det viktig å ta det på alvor. som da
Sam Schwarzkopf skrev bloggposten "Is open science tone deaf?" Det er også viktig å få med seg perspektivene fra forlagene, der er Elsevier veldig aktive på Twitter og via sin lobbyorganisasjon "Scholarly Kitchen". Jeg synes den som traff best var en Twitrer ved navn Daniel Shanahan som skrev at det først og fremst var et rammeverk:
A framework. It has elements of the others, but to me it's more of a method/framework for how it all works; like guidelines for science.
Jon Tennant responderte slik med et smil på slutten:
Oooooh. I love that! And I'm sure the will too!  
Open Science Framework har en svært detaljert politikk for å dele dataene om dataene og har bundet seg til å aldri å kunne selge seg på markedet og aldri kunne monopolisere innholdet, se side 24 her:  Nosek, B. A. (2017, March 6). Center for Open Science: Strategic Plan. Retrieved from osf.io/x2w9h


First, as a provider of public goods, COS does not need to survive as an organization for the
services to survive for the community. All products have open, liberal licenses. Being open
means that all of the source materials and code are publicly accessible. If COS disappears,
other groups can operate services that are still providing value for the community. Moreover,
COS has established a $250,000 preservation fund. In the event of COS’s closing, the
preservation fund guarantees long-term hosting and preservation of all the data and content
stored on the OSF (50+ years based on present costs and use). Other preservation tools such as mirroring capability will further enhance the survival of all public content on the OSF. Also, COS makes it easy for users to get their data and materials out of the service for self-archiving or to move it elsewhere. These steps reduce the risk of adopting COS services.


Åpen vitenskap er først og fremst et rammeverk, retningslinjer for hvordan bedrive moderne vitenskap. Infrastrukturen og dataene om dataene bør for vitenskapens beste over i "the Public Domain" slik Open Science Framework foreslår og binder seg til i praksis.

Wednesday, August 9, 2017

Gresk og latinsk litteratur blir skannet og delt

Harvard har fått skannet store mengder klassisk litteratur til prosjektet Open Greek and Latin Project som holder til ved Universitetet i Leipzig. Målet er å tilgjengeliggjøre via internett hele fire tusen års greske og latinske skrifter fra alle slags medier som papyrus og håndskrevne manuskripter, med nøyaktig versjonskontroll ved hjelp av samme versjonskontroll som man bruker for å skrive programvare til datamaskiner. Så utsatt som bøker har vært i det siste som ved ødeleggelse av biblioteket i Timbuktu og Mosul, så burde kanskje flere arabiske land også få skannet historiske skrifter, og kanskje laget skikkelig tredimensjonale modeller av minnesmerker før de blir jevnet med jorden slik som tempelet i Palmyra.

Tuesday, August 8, 2017

Åpen vitenskap som middel mot pengemakt og politisk makt får handa på rattet i forskningen.

I Norge så er det mange som jobber med åpen tilgang, men jeg kan ikke huske at det har vært noen klart definert lederrolle for dette enda. Massachusetts Institute of Technology (MIT) som er verdens beste universitet 2017 ifølge den viktigste rangeringslisten av universiteter, har et bibliotek og et universitetsforlag som også ligger på helt i tet i satsningen på åpen vitenskap, og opp mot ti år foran i løypa foran de fleste universiterer. Selv om MIT er et middels universitet på bare 12 000 studenter sammenlignet med Oslos over 30 000, så utvider de grensene for vitenskapen i høyt tempo.


19. juli i år så laget de en ny lederfunksjon for MIT Press for åpen tilgang "Announcing a new open access leadership function at the MIT Press". Det som er interessant er at MIT Press ledes av bibliotekdirektør Chris Bourg "The Director of Libraries is responsible for the MIT Libraries and MIT Press." og her kommer rosinen i pølsa, samordningen mellom biblioteket, forlaget, og universitetet foretatt av studenter, forskere, bibliotek og forlag:


Elsewhere at MIT, the focus on open academic and teaching resources continues to grow, as evidenced by the strong recommendations regarding open scholarship within the MIT Future of Libraries report, and the creation of the MIT OA Task Force. The new role under Lindsay’s direction addresses the need for consistent strategy and messaging in our approach to open digital models at the MIT Press, along with our capacity to grow open publishing partnerships at MIT and beyond.
MIT støtter og er ganske sterkt involvert i hele 22 eksterne åpen tilgang prosjekter, blant annet Knowledge Unlatched og har vært med å drive fram dette initiativet slik at det faktisk fungerer som en innovativ åpen tilgang måte å finansiere bokproduksjon på. Listen over biblioteker fra topp-insitutsjoner er lang.


Hva er det MIT skjønner som få andre har skjønt, jo, de vet at delingen mellom konsum av bøker på biblioteket, produksjon i forlag, og forskningsaktivitetene er falsk, og at denne forståelsen gir et netto tap for vitenskapen som helhet, inkludert dem selv.


Sektordelingen der de tre organisasjonene: bibliotek, forlag og forskning, hver for seg skal passe på sine interesser er grunnleggende feil, fordi forskningen skjer på alle tre steder. Det smarte som MIT gjør er å skaffe seg handa på ratte over å definere forskningen. De har gjordt det helt siden 1995, og de fortsetter lederskapet sitt med full kraft. Ernesto Priego har i en annen sammenheng identifisert denne sammenhengen i bloggposten "Scholarly Communications On Fire: What Can We Do?"


“Scholarly communications” is the whole cycle of scholarship itself. [min utheving] The separation between the understanding of what kind of infrastructures make academia fuction as such from the work of ‘research’ has only benefited those who provide the ‘solutions’ at high cost to institutions, and who profit excessively from cultural production that is given to them practically for free.
MIT begynte med åpen tilgang da bare det å publisere en Wikipedia-artikkel ble ansett som undergravende for akademiske forfattere og vitenskapen, umoralsk og ulovlig. MIT-ledelsen har aldri latt seg skremme av pengemakta fra å gå først i fronten for åpen vitenskap, for de har visjoner om å produsere vitenskap av en renere sort enn den som lar seg forme av pengemakta. Det er mulig jeg går helt surr i tallene men i dag er markedet for vitenskapelig kommunikasjon verd 13,52 billioner kroner, dvs. 13,52 millioner milliarder kroner ifølge det kinesisk-eide Clarivate som nå kupper åpen vitenskap forslaget med åpen fagfellevurdering. Paradoksalt nok etter at forlagene har vært bremseklossen for åpen fagfellevurdering i alle år.
The combined strengths of Clarivate and Publons will address critical research challenges in the $1.7 trillion global research market, including fraudulent Scientific research, inefficiencies in peer review that slow down research and identifying and understanding top research as funders increasingly demand demonstrable impact and proof of contributions to the research environment. Peer review is at the heart of solutions to these challenges and will drive future improvements across the research ecosystem.
Med Elseviers oppkjøp av Bepress og SSRN, så ser man et interessant mønster:


Forlagene er for åpen vitenskap og en radikal overgang til disse metodene, men bare hvis de får handa på rattet. Og når de får handa på rattet på infrastrukture, så får de bestemme premissene for forskningen i "big data-alderen" akkurat som de har fått bestemme med den latterlige impact-factoren i et par tiår. Det kommer til å påvirke forskningen slik Peter Higgs fortalte i 2013: "Peter Higgs: I wouldn't be productive enough for today's academic system"


Dagens universitetsadministratorer tror fremdeles på Bill Gates mantra fra 1996 om at "Content is King" og ser ikke at de store forlagene posisjonerer seg for å få kontrollen på forskningen via "big data". Den smarte Antropologen Christopher Kelty er blant de få som skjønner tegninga ved siden av MIT-ledelsen, og han skrev den gode artikkelen "It’s the Data, Stupid: What Elsevier’s purchase of SSRN also means" De som lar vitenskapen kastrere av mektige politiske eller økonomiske interesser båssetter dem som ikke bøyer av som rantende og sinte:  "The critical qualitative analysis of the state of scholarly communications today is often disqualified as ‘ranty’ and ‘angry’, and seen as not pragmatic. " Heldigvis er det folk som Richard Dawkins og Steven Pinker som tar til motmæle mot totalitære ideologier og ikke er redd for den politisk korrektheten i akademia. Og dem som bare er opptatt av rangeringer og impact-factor glemmer fullstendig det kritiske perspektivet som er hovedjobben til vitenskapsfolk, og man får en storproduksjon av fake vitenskap på kanskje så mye som 50 prosent og latterlige konferanser og tidsskrifter bare for å få opp kvantumet. Afrikanere og latinamerikanere reiser verden rundt, som på Scandic Hotel på Hamar eller Trondheim for å la seg avfotografere på fake konferanser og publisere i fake tidsskrifter, er det betalt av utviklingshjelp? Psykologi har i lengre tid forsøkt å nærme seg medisin, omtrent som økonomi har forsøkt å bli fysikk, med det resultatet at de har omfavnet tellekanter og impactfactor og pengemakta. Nå sliter disse fagene ganske så heftig med ettervirkningene som er titusener av artikler som ikke lar seg ettergå eller som er direkte feil. For ikke å snakke om holdningsproblemer, mange har tydeligvis glemt hva de driver med.


Konklusjonen er kanskje at bare det å bestemme seg for å stå opp mot pengemakta og politisk makt i seg selv, bidrar substansielt til å øke kvaliteten på forskningen.


Monday, August 7, 2017

Studentene blir hyllet, og fryktet

En PhD kandidat forteller om hvorfor han/hun forlot akademia burde leses av studenter som kommer til universitetet. Avslutningen som Chris Hartgerink hadde funnet viser hvor viktig det er å være kritisk til det man blir servert:


When I was in graduate school during course work, a fellow grad student told me this anecdote: Just as their seminar had finished up, and the 10 or so students were mulling around and packing their things, the professor, who was nearing retirement, turned to them and said: you have no idea how much the faculty is afraid of you graduate students.
Intimidated by our enthusiasm, our youth, and our ideas. The paradox of advising is that they are essentially training their replacements, who, most likely, will over-turn and repudiate much of what they have spent their entire career building. I’m talking about ideas here. I’m also talking about methodologies, epistemologies, and pedagogies. 


Det nye rektorteamet på UiO ønsker studentene velkommen med bloggposten "UiO åpner dørene", men det er ikke så mye antydning til å være kritisk og stille spørsmål, her er det nærmeste jeg kommer dette i teksten:


Som nye ledere av UiO vil vi sette studentene først; sette den forskningsbaserte undervisningen først. Kunnskapsnasjonen Norge er helt avhengig av fornybar hjernekraft, og ved UiO utvikles de kommende generasjoner som tenkende og omtenksomme samfunnsborgere. Derfor nøler vi ikke med å si at studentene helt klart er vårt viktigste bidrag til samfunnet. 


Det kommer kanskje av at universitetene har adoptert tanken om at de er i konkurranse med andre universiteter og at høye søkertall og høyt nivå på studentene hjelper en i rangeringene. Akademia er nok mer et marked der kvantum og prestisje snart har inntatt hver krik og krok av tenkningen.



Beskyldninger om "dårlig tone" og religionskrigere i åpen vitenskap

Psykologen Chris Chambers har tidligere spurt Susan Fiske om hun kan klargjøre hva hun mente med metodologisk terrorisme. Nå skriver Chambers at han vil avslutte denne debatten om dårlig tone i bloggposten "Why I hate the ‘tone debate’ in psychology and you should too " 5. august 2017. Han får veldig gode tilbakemeldinger på Twitter. Det får også andre bloggposter som latterliggjør denne kritikken av "dårlig tone" som John Schmidt 6. august i Medium med tittelen: "Dear In Our Labs: I’m “On The Fence” about Open Science A reader writes In Our Labs for advice". Susan Fiske har gått høyt ut med temmelig kraftig ordbruk om åpen vitenskapsfolk og selv om hun påroper seg å være for åpen vitenskap så bruker hun ord som inkluderer:
-Mob
-Online vigilantes
-Self-appointed data police
-Personal ferocity
-[they are] crashing people
-Unmoderated attacks
-Unaccountable bullies
-Adversarial viciousness
-Methodological terrorists
-Dangerous minority
-Destructo-critics
-They attack the person (oops)
-Self-appointed critics


Chris Chambers har skrevet sitt forslag til hva som bør gjøres i psykologiforskningen i boka: The "Seven Deadly Sins of Psychology: A Manifesto for Reforming the Culture of Scientific Practice" Chris Chambers Hardcover | 2017


Replikasjonskrisen er ikke unik for psykologi. Sosiologen Duncan J. Watts mener i artikkelen "Should social science be more solution-oriented?" at samfunnsvitenskapene bygger et Sarah Winchester mysteriehus ved å være så dårlig til å være transparent og replikerbart.


Nå ser det ut til at beskyldningene om at åpen vitenskap er en religiøs bevegelse ikke blir noe annet enn noen få harde angrep som ikke ser ut til å få noe momentum på tross av mange invitasjoner. Kanskje folk skjønner at de kritiske argumentene rett og slett ikke holder vann?

Friday, August 4, 2017

Liksom-akademiske konferanser florerer

Det er en ny trend med å koke sammen nettsider med konferansemateriell og lage liksomkonferanser for forskning på hoteller over hele verden. Publikasjonene følger akademiske normer for lay-out og har masse referanser så de ser ut som akademiske arbeider, men et par stikkprøver viser at det er bare tull. Sjekk selv. Det var morsomt at et hotell på Hamar ble plukka ut som til fotografering av en plakat og noen "forskere" fra Afrika og Asia som kommer for å posere som akademikere på "viktige konferanser". Jeg lurer på hvor disse pengene kommer fra? Forhåpentligvis ikke fra det norske bistandsbudsjettet eller noen veldedige organisasjoner som satser på "forskning og utdanning", for dette er bare tull. Artikkelen i New York Times av "A Peek Inside the Strange World of Fake Academia" forteller om forskere som skrev artikler med autocomplete på mobilen sin og fikk artikkelen akseptert på en konferanse i løpet av tre timer. Jeg vet om norske forskere også som delvis er med på dette opplegget, så det er ikke bare for lurendreiere fra korrupte land som driver med dette. Her er noen lenker for dem som har interesse å ta dette fenomenet i nærmere øyesyn:
Organisasjoner / konferanser
http://researchworld.org/
http://researchworld.org/calender.php
www.academicsworld.org/
http://www.academicsworld.org/Conference2017/Norway/2/IC3SE/
http://iastem.org/
http://theiier.org/
http://www.icpes.org/
http://www.icstem.com/
Konferansekalendre
http://conferencealerts.info/
https://www.allconferencealert.com/
https://10times.com/norway/conferences
Publikasjoner
http://www.oricpub.com/
http://researchplusjournals.com/
Annet:
http://worldresearchlibrary.org/
http://conferencegallery.com/


 



Unpaywall me og OA Button kan integreres i bibliotekenes lenketjenere

Jason Prime som er en av oaDOI utviklerne hadde en interessant kommentar med en lenke, til bloggposten "Why Unpaywall will be a game-changer" til Jon Tennant 1. mai 2017. Prime viste til at de hadde laget en løsning som var lett å sette opp i SFX som svært mange bruke, og allerede 28. mars hadde over 600 biblioteker på verdensbasis (av totalt ca. 2000 SFX biblioteker) tatt den i bruk. Dette resulterte i over en million forespørsler for tjenesten om dagen. Som Tennant er inne på så kan dette føre til at Academia.edu og ResearchGate blir mindre nødvendige fordi man kan velge preprintarkiver og institusjonelle arkiver som hjem for artiklene, og la numeriske identifikatorer som DOI og OrcID sørge for at informasjonen spres på tvers av systemene.

Thursday, August 3, 2017

Internasjonalisering ved norske universiteter - hva er poenget?

I den siste tiden så har antall utenlandske forskere i norske universiteter vært et tema. Debatten har vært i stor grad handlet om synsing om internasjonal konkurranse bringer inn nye impulser vs. behovet som samfunnet har for lærere og forskere som forstår norsk språk og kultur. Anja Sletteland har tre gode poenger i teksten "ForskningskonfliktInternasjonaliseringen splitter akademia – med god grunn." som ble publisert på hennes blogg og sto på trykk i Klassekampen den 27. juli 2017. Her vil jeg ta tak i Sletteland sin første observasjon som helt tydelig stammer fra en person som er vandt med å tenke kritisk:
Hypotese 1:
Det ligger ingen gjennomtenkt strategi bak internasjonaliseringen. Utveksling, åpne stillingsutlysninger og publisering i internasjonale tidsskrifter har blitt mål i seg selv, basert på en antakelse om at dette vil styrke norsk forskning.


Hva burde vært poenget med internasjonalisering? Jeg kom på ideen etter å ha lest om Darpa (amerikansk militærforskning som fant opp internett) sine planer om å lage en Bullshit-detektor for vitenskap, og fra denne artikkelen i Wired kom jeg over til Microsoft sin sosiolog Duncan J. Watts kritikk av samfunnsvitenskapene i artikkelen "Should social science be more solution-oriented?"  Nature 10. januar 2017.


I den uhyre interessante artikkelen til Watts så henviser han til Jerry Davis som beskriver samfunnsvitenskapene som Winchesterhuset som Sarah Winchester bygde med dører som fører midt i veggen og trapper som ender rett i en vegg. Målet må være å få samfunnsvitenskapene til å bli løsningsorientert og bli etterprøvbart i langt større grad enn i dag. For å gjøre dette så kan samfunnsvitenskapene lære opp egne doktorgradsstudenter til å tenke helhetlig og lage studier som lar seg replikere, samt ansette forskere som har kompetanse på de forskningsspørsmålene som fagmiljøene er enige om trengs å forskes på. Da velger man de som passer uansett om de er utlendinger eller fra Norge. Stig Frøland hadde teksten "Blokkerer talenter" i Klassekampen 3. august 2017 der han skriver at utenlandske doktorgradsstudenter i liten grad bringer med seg nettverk og nye impulser, og at Norge har et spesielt ansvar med å utdanne egne doktorgradsstudenter.


For naturvitenskapene så er det enklere med internasjonalisering, for der er man i høy grad enige om hva som trengs å forskes på og hvilken kompetanse som man kan få tak i. For disse fagmiljøene er ikke internasjonalisering noen debatt, de bare gjør det fordi det er naturlig.


Alexander Refsum Jensenius har foreslått et "The European Cultural Brain Centre" som følger denne malen om å være løsningsorientert på mange måter, og siden Digital humaniora er åpen vitenskap så følger replikerbarhet med naturlig. Da blir internasjonalisering bare et verktøy, og ikke et mål i seg selv. Og Sletteland har rett i at det er vanskelig å få publisert forskning på norske forhold internasjonalt, men det er ikke fordi den norske forskningen nødvendigvis er dårlig, men at det utdaterte tidsskriftsystemet er tilpasset et "Winchester-hus" der det er vanskelig å se hvordan den norske forskningen kan passe inn. Styrken til noen samfunnsvitenskaper er jo på det spesielle, unntaksvise og lokale.


Det overordnede perspektivet bør derfor etter min mening være åpen vitenskap i alle diskusjoner om internasjonalisering, undervisning, fusjoner og alt annet som blir debattert i utdanningspolitikken i Norge. Åpen vitenskap er ustoppelig, og man kan like gjerne innta dette overordnede perspektivet først som sist, fordi dette er rammevilkårene som kommer til å gjelde framover i lang tid. Storbritannia anser seg selv som ledere i denne bevegelsen, mens Norge har satt seg som mål å være et "forsiktig foregangsland". Hvis "forsiktig foregangsland" skal være dekkende så bør man i det minste begynne å tenke i disse banene når man gjør store organisatoriske endringer og legger store strategier.

Wednesday, August 2, 2017

Library of Congress legger ut sine metadata

Verdens største bibliotek har lagt ut metadata til over 25 millioner dokumenter. Osma Suominen og Nina Hyvönen fra Nasjonalbiblioteket i Finland stiller spørsmål ved om det bare er å gå fra ett silosystem over til ett annet "From MARC silos to Linked Data silos?" Jeg har bare så vidt sett på artikkelen, men den er i alle fall på engelsk men med både engelsk og tysk sammendrag. Her er sammendraget:


From MARC silos to Linked Data silos?

Osma Suominen, Nina Hyvönen


Abstract


Libraries are opening up their bibliographic metadata as Linked Data. However, they have all used different data models for structuring their bibliographic data. Some are using a FRBR-based model with several layers of entities while others use flat, record-oriented data models. The proliferation of data models limits the reusability of bibliographic data. In effect, libraries have moved from MARC silos to Linked Data silos of incompatible data models. Data sets can be difficult to combine and reuse. Small modelling differences may be overcome by schema mappings, but it is not clear that interoperability has improved overall. We present a survey of published bibliographic Linked Data, the data models proposed for representing bibliographic data as RDF, and tools used for conversion from MARC. Also, the approach of the National Library of Finland is discussed.
Seit einiger Zeit stellen Bibliotheken ihre bibliografischen Metadadaten verstärkt offen in Form von Linked Data zur Verfügung. Dabei kommen jedoch ganz unterschiedliche Modelle für die Strukturierung der bibliografischen Daten zur Anwendung. Manche Bibliotheken verwenden ein auf FRBR basierendes Modell mit mehreren Schichten von Entitäten, während andere flache, am Datensatz orientierte Modelle nutzen. Der Wildwuchs bei den Datenmodellen erschwert die Nachnutzung der bibliografischen Daten. Im Ergebnis haben die Bibliotheken die früheren MARC-Silos nur mit zueinander inkompatiblen Linked-Data-Silos vertauscht. Deshalb ist es häufig schwierig, Datensets miteinander zu kombinieren und nachzunutzen. Kleinere Unterschiede in der Datenmodellierung lassen sich zwar durch Schema Mappings in den Griff bekommen, doch erscheint es fraglich, ob die Interoperabilität insgesamt zugenommen hat. Der Beitrag stellt die Ergebnisse einer Studie zu verschiedenen veröffentlichten Sets von bibliografischen Daten vor. Dabei werden auch die unterschiedlichen Modelle betrachtet, um bibliografische Daten als RDF darzustellen, sowie Werkzeuge zur Erzeugung von entsprechenden Daten aus dem MARC-Format. Abschließend wird der von der Finnischen Nationalbibliothek verfolgte Ansatz behandelt.

Schlagworte


Linked Data; RDF; data models



Siste dagers trendutvikling: Vitenskapelige selskaper og tidsskrifter blir presset til åpen vitenskap

De store amerikanske vitenskapsselskapene blir stadig mer integrert med åpen vitenskap. American Geophysical Union har akkurat lansert et initiativ med åpne API'er og sier dette om seg selv i den anledning:
AGU has long been a proponent and leader in open data and open science, not only in our own publications and meetings, but also within the broader research community. (You can read more about AGU’s ongoing efforts in this From the Prow post.) 
Et annet stort vitenskapsselskap, American Psychological Association, annonserte i 31. juli 2017 på konferansen for Society for the Improvement of Psychological Science (SIPS) at de vil la alle sine tidsskrifter få bruke Open Science Framework sitt PsyArxiv og at de har tilbudt alle redaktørene for sine tidsskrifter "badget" (etiketter?) for åpen vitenskap. Tidligere i år så satte APA i gang en kampanje for å fjerne uautoriserte publiseringer, men etter sterke protester så har de prøvd å dempe denne politikken. SIPS har tatt i bruk det moderne systemet Collabra: Psychology som sin tidsskriftleverandør. Den tyske psykologiforeningen lanserte i mai 2017 en satsing på åpen vitenskap med detaljerte anbefalinger.


De som holder på det gamle systemet blir nok presset fra mange kanter for tiden fordi det blir stadig mer åpenbart at vitenskap på mange måter ikke følger de Mertonianske prinsipper CUDOSIorraine Chuen skrev følgende på Medium om sitt møte med CUDOS:
When I entered graduate school, it became painfully clear that academia was not all it was chalked up to be.
Det begynner å bli ganske lett å få hjelp av Tekst og Datautvinningsteknikker (Text and Data Mining, TDM) for å analysere svært presist enorme mengder med tekst og data, og dette hjelper veldig med å avsløre uholdbar forskning. John P.A. Ioannidis og Andrew Gelman har blitt drevne på dette, og nå har også Darpa, de som fant opp Internett og er et av de største profesjonelle hackernettstedene i verden, bestemt seg for å lage en slags "Bullshit detektor". Bullshit har blitt et begrep innen vitenskap med egen wikipediaside, og passer bra fordi det skiller seg fra løgn på følgende måte:
The liar cares about the truth and attempts to hide it; the bullshitter doesn't care if what they say is true or false, but rather only cares whether or not their listener is persuaded.[1]
Plagiat-programmer har vært i drift en god stund, men nå begynner de nye teknikkene med tekst og datautvinning også å ramme forskningsartikler som ikke er replikerbare. Og med nøyaktige tallkoder for forfattere, tidsskrifter, organisasjoner, artikler, så blir det stadig lettere å få nøyaktig informasjon om hva slags vitenskapelige standarder som følges.


I tillegg til disse aspektene, så blir det stadig klarere at tradisjonell vitenskapelig fagfellevurdering og publisering har latt være å benytte seg av vanlige funksjoner på verdensveven. Björn Brembs skrev 1. august 2017 i bloggposten "7 functionalities the scholarly literature should have" at til og med hyperlenker, dvs. lenker i en tekst, enda ikke har blitt tatt i bruk i noen stor grad i vitenskapelige artikler selv om teknologien har vært tilgjengelig siden 1968:


e.g. “the experiments were performed as previously described”. In essentially every single case today, nothing happens, while in the demo in 1968, it would have taken the reader to a document describing the Experiments.
 Fagfellevurderingen fra 1950-tallet fortoner seg som gammeldags med våre tiders kommentarteknologier på internett. For ikke å snakke om tidsskriftformatet i seg selv, se denne bloggposten for eksempel:


"The case against the journal article: The age of publisher authority is going, going, gone — and we’ll be just fine."


Skal man selge noe så bør kunden føle at man tjener på å kjøpe, mens stadig flere universiteter ikke skjønner hva slags service forlagene bidrar med.
The decision to cancel subscriptions was made in order to put pressure on Elsevier during ongoing negotiations. “Nobody wants Elsevier to starve—they should be paid fairly for their good service,” says Ursula Flitner, the head of the medical library at Charité–Berlin University of Medicine. “The problem is, we no longer see what their good service is.” [min utheving]
Og redaktørene ser at det blir stadig lettere å bryte ut av forlagene og lage sine egne tidsskrifter:
Here’s what Hugh Thomas, one of JACo’s four Editors-in-Chief, said when asked “why now?”:
There wasn’t a particular crisis. It has been becoming more and more clear that commercial journal publishers are charging high subscription fees and high Article Processing Charges (APCs), profiting from the volunteer labour of the academic community, and adding little value. It is getting easier and easier to automate the things that they once took care of. 


En kommentator fra forlagssiden, Suzanne Kavanagh, mener man må bruke tiden til hjelp, men alle de teknologiene som Björn Brems etterlyser har vært tilgjengelig og i utstrakt bruk i over 20 år, så dette handler nok ikke så mye om å få tid til å gjøre tingene.
Switching legacy infrastructure and business models doesn’t happen overnight, and indeed new OA models periodically emerge with the realization that one approach does not work for all. But positive collaboration and discussion continue behind the scenes between researchers, publishers, institutions, and funders to manage this transition. 
Det er overraskende mange som mener at man må betale tidsskriftene for at vitenskapelig kommunikasjon ikke skal kollapse, se denne twitter-utvekslingen for eksempel:
  1. Replying to
  2. Interesting, but no money = no journals = collapse of the entire system academia uses to grade itself. Is there an alternative?
5 replies 2 likes        
Björn Brembs @brembs Jul 28
Huh? You really can't think of any 21st century technology that could replace a system basically from 1664?
Nå er forlagene også truet av SciHub. Det er en piratnettside som er vanskelig å bruke fordi det er ingen søkemotor, man må ha nøyaktig refereanse eller DOI, men det fungerer og dekker mesteparten av all vitenskapelig materiale. Forrige uke så var det en forsker som mente at SciHub var umulig å stoppe godt hjulpet av Streisand-effekten.


Her er en spennede Twitterkonversasjon mellom Brembs og Elsevier.


"Brembs: Which is why replacing journals with a rational, 21st century infrastructure is precisely what we need:12:12 AM - 28 Jul 20172


Elsevier: mrgunn‏ @mrgunn · Jul 28Don't disagree. My recent post was influenced by your ideas https://www.protocols.io/groups/protocolsio/news/if-youre-allowed-to-dream-what-do-you-see-as-the1 But who will create this system? Publishers will.


mrgunn‏ @mrgunn · Jul 28 More The reason I say this is because researchers want to do research, not build systems for other researchers to use."