Thursday, August 3, 2017

Internasjonalisering ved norske universiteter - hva er poenget?

I den siste tiden så har antall utenlandske forskere i norske universiteter vært et tema. Debatten har vært i stor grad handlet om synsing om internasjonal konkurranse bringer inn nye impulser vs. behovet som samfunnet har for lærere og forskere som forstår norsk språk og kultur. Anja Sletteland har tre gode poenger i teksten "ForskningskonfliktInternasjonaliseringen splitter akademia – med god grunn." som ble publisert på hennes blogg og sto på trykk i Klassekampen den 27. juli 2017. Her vil jeg ta tak i Sletteland sin første observasjon som helt tydelig stammer fra en person som er vandt med å tenke kritisk:
Hypotese 1:
Det ligger ingen gjennomtenkt strategi bak internasjonaliseringen. Utveksling, åpne stillingsutlysninger og publisering i internasjonale tidsskrifter har blitt mål i seg selv, basert på en antakelse om at dette vil styrke norsk forskning.


Hva burde vært poenget med internasjonalisering? Jeg kom på ideen etter å ha lest om Darpa (amerikansk militærforskning som fant opp internett) sine planer om å lage en Bullshit-detektor for vitenskap, og fra denne artikkelen i Wired kom jeg over til Microsoft sin sosiolog Duncan J. Watts kritikk av samfunnsvitenskapene i artikkelen "Should social science be more solution-oriented?"  Nature 10. januar 2017.


I den uhyre interessante artikkelen til Watts så henviser han til Jerry Davis som beskriver samfunnsvitenskapene som Winchesterhuset som Sarah Winchester bygde med dører som fører midt i veggen og trapper som ender rett i en vegg. Målet må være å få samfunnsvitenskapene til å bli løsningsorientert og bli etterprøvbart i langt større grad enn i dag. For å gjøre dette så kan samfunnsvitenskapene lære opp egne doktorgradsstudenter til å tenke helhetlig og lage studier som lar seg replikere, samt ansette forskere som har kompetanse på de forskningsspørsmålene som fagmiljøene er enige om trengs å forskes på. Da velger man de som passer uansett om de er utlendinger eller fra Norge. Stig Frøland hadde teksten "Blokkerer talenter" i Klassekampen 3. august 2017 der han skriver at utenlandske doktorgradsstudenter i liten grad bringer med seg nettverk og nye impulser, og at Norge har et spesielt ansvar med å utdanne egne doktorgradsstudenter.


For naturvitenskapene så er det enklere med internasjonalisering, for der er man i høy grad enige om hva som trengs å forskes på og hvilken kompetanse som man kan få tak i. For disse fagmiljøene er ikke internasjonalisering noen debatt, de bare gjør det fordi det er naturlig.


Alexander Refsum Jensenius har foreslått et "The European Cultural Brain Centre" som følger denne malen om å være løsningsorientert på mange måter, og siden Digital humaniora er åpen vitenskap så følger replikerbarhet med naturlig. Da blir internasjonalisering bare et verktøy, og ikke et mål i seg selv. Og Sletteland har rett i at det er vanskelig å få publisert forskning på norske forhold internasjonalt, men det er ikke fordi den norske forskningen nødvendigvis er dårlig, men at det utdaterte tidsskriftsystemet er tilpasset et "Winchester-hus" der det er vanskelig å se hvordan den norske forskningen kan passe inn. Styrken til noen samfunnsvitenskaper er jo på det spesielle, unntaksvise og lokale.


Det overordnede perspektivet bør derfor etter min mening være åpen vitenskap i alle diskusjoner om internasjonalisering, undervisning, fusjoner og alt annet som blir debattert i utdanningspolitikken i Norge. Åpen vitenskap er ustoppelig, og man kan like gjerne innta dette overordnede perspektivet først som sist, fordi dette er rammevilkårene som kommer til å gjelde framover i lang tid. Storbritannia anser seg selv som ledere i denne bevegelsen, mens Norge har satt seg som mål å være et "forsiktig foregangsland". Hvis "forsiktig foregangsland" skal være dekkende så bør man i det minste begynne å tenke i disse banene når man gjør store organisatoriske endringer og legger store strategier.

1 comment: